Endelig var dagen kommet da jeg skulle starte på jaktkurs på Brårud, hos Åse og Heidi. Vel verdt å kjøre 9 mil for å få med seg det.
Vi starta opp med at vi hver for oss trente fot, vendinger og kontakt. Så gikk instruktørene rundt og hjalp til. Carmen presterte å ta et av sine kjempehopp opp i ansiktet mitt i det instruktøren var hos oss. Og etterpå hoppa hun opp på instruktøren. Men, det gjorde hun bare én gang. Faktisk hoppa hun ikke mer resten av kvelden. Ikke på meg heller.
Neida, hun ble ikke utsatt for noe brutalt, bare kontant avvist. Jeg tror rett og slett jeg hadde kommet til et stadium da jeg nesten bare aksepterte den hoppinga hennes. Jeg prøvde jo å ta henne for det på tidligere, men syntes ikke det funka, og hadde vel gitt det opp litt. Men, unge hunder utvikler seg fort, og noe om som ikke fungerte for få uker siden, kan fungere i dag.
I tillegg var det noe med måten instruktøren gjorde det på. Bra timing, veldig kortvarig reaksjon, og total ignorering umiddelbart i etterkant. Jeg ble også oppfordra til å bruke kobbelet mer - til å holde henne fysisk fra å kunne hoppe opp. Etter noen ganger, så det ut til at Carmen rett og slett fant ut at hoppe ikke var noe alternativ.
Jeg utfordra henne ved å gjøre sånne øvelser som hun normalt hopper av. Innkalling. Kontakttrening med henne sittende foran og gi henne godbit. Det var så rart å se henne på en av de kontaktøvelsene. Hun løfta forsiktig på det ene frambenet, og det var tydelig at hun tenkte ”hoppe”. Men, så var det som hun besinna seg, og satte benet ned igjen. Og det var utrolig fint å trene innkalling og se at hun ikke hoppa opp på meg. Og at hun virka mer fornøyd og trygg enn tidligere - hun var SÅ rolig der hun satte seg foran meg.
Hun er jo så myk, så myk, den lille hunden min. Men, det gjelder å ikke la seg lure til å tro at det betyr at hun ikke trenger regler. Det som virkelig var til ettertanke var også at den korrigeringen hun fikk for hoppinga og treninga sammen med meg etterpå tydeligvis satte henne i det som Cesar Millan ville kalt ”calm submissiv state”. Hun var så trygg og rolig som jeg knapt har sett henne før.
Noe som igjen har gjort at jeg har tenkt mye på hva denne hoppinga egentlig er et uttrykk for. Jeg har trodd det hadde sammenheng med ting hun har blitt redd for. Men, nå har jeg i grunn kommet til at det nok faktisk er uttrykk for en slags usikkerhet som slår over i stress. Og at det stresset igjen har sammenheng med at hun ikke synes jeg er trygg eller tydelig nok, tror jeg. Måten hun har hoppa på har nemlig vært helt annerledes enn sånn som Betty holdt på, og ikke helt til å kjenne igjen.
Måten Carmen reagerte på korreksen på fortalte tydelig at hun ble trygg av å møte klar og tydelig ledelse og dominans. Så, nå er det rett og slett slutt på å finne seg i noen av sprettene hennes. Det er helt forbudt heretter å hoppe opp i ansiktet på meg.
Vi starta opp med at vi hver for oss trente fot, vendinger og kontakt. Så gikk instruktørene rundt og hjalp til. Carmen presterte å ta et av sine kjempehopp opp i ansiktet mitt i det instruktøren var hos oss. Og etterpå hoppa hun opp på instruktøren. Men, det gjorde hun bare én gang. Faktisk hoppa hun ikke mer resten av kvelden. Ikke på meg heller.
Neida, hun ble ikke utsatt for noe brutalt, bare kontant avvist. Jeg tror rett og slett jeg hadde kommet til et stadium da jeg nesten bare aksepterte den hoppinga hennes. Jeg prøvde jo å ta henne for det på tidligere, men syntes ikke det funka, og hadde vel gitt det opp litt. Men, unge hunder utvikler seg fort, og noe om som ikke fungerte for få uker siden, kan fungere i dag.
I tillegg var det noe med måten instruktøren gjorde det på. Bra timing, veldig kortvarig reaksjon, og total ignorering umiddelbart i etterkant. Jeg ble også oppfordra til å bruke kobbelet mer - til å holde henne fysisk fra å kunne hoppe opp. Etter noen ganger, så det ut til at Carmen rett og slett fant ut at hoppe ikke var noe alternativ.
Jeg utfordra henne ved å gjøre sånne øvelser som hun normalt hopper av. Innkalling. Kontakttrening med henne sittende foran og gi henne godbit. Det var så rart å se henne på en av de kontaktøvelsene. Hun løfta forsiktig på det ene frambenet, og det var tydelig at hun tenkte ”hoppe”. Men, så var det som hun besinna seg, og satte benet ned igjen. Og det var utrolig fint å trene innkalling og se at hun ikke hoppa opp på meg. Og at hun virka mer fornøyd og trygg enn tidligere - hun var SÅ rolig der hun satte seg foran meg.
Hun er jo så myk, så myk, den lille hunden min. Men, det gjelder å ikke la seg lure til å tro at det betyr at hun ikke trenger regler. Det som virkelig var til ettertanke var også at den korrigeringen hun fikk for hoppinga og treninga sammen med meg etterpå tydeligvis satte henne i det som Cesar Millan ville kalt ”calm submissiv state”. Hun var så trygg og rolig som jeg knapt har sett henne før.
Noe som igjen har gjort at jeg har tenkt mye på hva denne hoppinga egentlig er et uttrykk for. Jeg har trodd det hadde sammenheng med ting hun har blitt redd for. Men, nå har jeg i grunn kommet til at det nok faktisk er uttrykk for en slags usikkerhet som slår over i stress. Og at det stresset igjen har sammenheng med at hun ikke synes jeg er trygg eller tydelig nok, tror jeg. Måten hun har hoppa på har nemlig vært helt annerledes enn sånn som Betty holdt på, og ikke helt til å kjenne igjen.
Måten Carmen reagerte på korreksen på fortalte tydelig at hun ble trygg av å møte klar og tydelig ledelse og dominans. Så, nå er det rett og slett slutt på å finne seg i noen av sprettene hennes. Det er helt forbudt heretter å hoppe opp i ansiktet på meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar