lørdag 29. mai 2010

29.05 Kennelkurs 7




De fine bildene er tatt av Benjamin Lilja.

Også denne gangen hadde Anita et flott og gjennomtenkt opplegg klart da vi kom.

Vi var bare 4 ekvipasjer som skulle trene skikkelig i dag, og vi begynte med å gå gjennom litt teori på søk. Så forble tre ekvipasjer på søksposten og Anita tok med seg den fjerde til en markeringsøvelse litt borti skogen.

Søk - ja, det er noe jeg har utsatt i det lengste å begynne å trene på. Årsaken er dårlige erfaringer med Betty - med å få en hund som brukte søk som løsning på både markeringer og dirigeringer. Og det vil jeg jo IKKE ha. PÅ den sånn Formel 1 hund, med veldig mye spring i bena er det fort gjort at de bare løper og løper og løser oppgaven.

Det tok jeg fram som bekymring til Anita. Hun mente det var viktig å få inn den kommando/håndsignal som skulle fortelle hunden at nå skal du søke.

Vi snakka også litt om at hunden fort kan gå sporet til den som legger ut apportene, og altså går spor istedenfor å jobbe med overvær. Anita mente det ikke gjorde så mye i begynnelsen, for nå er poenget først og fremst å få opp motivasjonen til hunden til å gå ut i terrenget flere ganger og lete.

Vi begynte altså søksøvelsen med at hunden satt og så på at Peter gikk ut i terrenget og la fra seg 5 dummyer på steder merket med merkebånd. Ønsket er at hunden først skal søke av det området som er nærmest. Derfor la han sist fra seg dummyen der.

Carmen syntes det som var lengst ut var mye mer interessant enn det nærmeste, så hun la iver i stor fart til den bakerste. På vei hjem kunne jeg se at hun fikk den nærmeste i nesa. Så da jeg sendte henne for andre gang sendte jeg henne mot den.

Hun fikk også gå ut en tredje gang og løp i den retningen jeg snudde oss. Men, det var ganske tydelig å se at hun fulgte spor, så akkurat søke gjorde hun nok ikke…

Hos Anita skulle vi gå fot bak henne noen meter, hun skjøt et skudd, kasta dummy og jeg skulle hente. Så gikk vi videre og Carmen skulle hente. Den siste skulle jeg hente. Og da var forventningene såpass høye hos Carmen at hun knalla. Og da mener jeg knalla skikkelig. Hun lukka (de store!) øra hardt igjen og løp i kjempefart mot dummyen. Men, Anita var kjappere og fikk tak i den før Carmen, Jeg reagerte også kjapt og brølte ”nei”.

Så, hun fikk korrigering med bra timing, og ingen belønning for ulydigheten. Vi prøvde igjen, og hun satt som et fjell.

Vel, interessant å observere at prinsessen har mot også…

Etter lunsj var det vann på programmet. Vi begynte med å stå samme sted som sist - på en liten strand med noe siv. Peter var ute i robåt og nærmest la en dummy ut i sivet, ikke noe høylydt kast, altså. Carmen var lang i halsen, men klarte seg uten noen knalling. Riktignok gikk hun kjapt i vannet, men både Anita og jeg klarte å observere et lite brøkdels nøling.

Altså er selve utgangen litt ubehagelig for henne. Vel ute i vannet svømte hun raskt og effektivt. Jeg stod jo helt i vannkanten og fikk tatt imot kjapt ved avlevering, før hun rakk å riste seg.

Så var det posten til Kian. Her var vi i par. Jeg begynte med å legge en dirigering på land, som Carmen var med ut og så jeg la ut. Så skulle vi sitte passive mens Kian kasta en på vann. Deretter skulle Carmen sendes på land, og Mackan på vann. Så bytta vi etterpå.

Lille prinsessa mi knalla - for andre gang i dag. Men, denne gangen gikk det greit å korrigere og få henne ”i hånd” igjen. Carmens ”belønning” - altså dummyen på vann gjorde Kian veldig kjedelig for Carmen - den lå kun i vannkanten. Og innfridde nok ikke Carmens forventninger.

Medisinen mot piping ved vann er altså å lage flere oppgaver for hunden, og at den aldri vet hva den skal få lov å gjøre. Det samme som Åse snakka om.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar