Ny kursdag i strålende vær. I dag var hovedtemaene vilt og vann.
Vi begynte med å ta én og én hund inn i skogen og de fikk et par markeringer. Siden jeg hadde nevnt Carmens holdning til kråker, fikk hun blant annet hente en kråke. Det gjorde hun faktisk helt suverent. Hun var enda kjappere i opptaket av den enn av anda.
Deretter fikk Carmen prøve noe hun aldri har gjort før - slepespor med kanin. Først en enkeltmarkering (jo da, kaniner KAN fly, bare de får litt hjelp!). Så fikk hunden se et nytt kaninkast på samme sted. Vi snudde ryggen til og gikk fot et stykke mens Birgitta slepte kaninen et stykke inn i skogen. Kort fortalt klarte ikke Carmen oppgaven. Da hun ikke fant viltet på forventa sted slo hun rett over i feltsøk og sprang rundt med høy nese. Rett og slett noe vi må trene på!
Hun avleverte viltet veldig bra, som vanlig. Men, hun har fortsatt litt lyst på det etter å ha avlevert. Dette tipsa Birgitta om å trene på ved å holde et vilt like ved henne og bare fortelle at dette er mitt. Så, en gang i blant la henne gripe det. Få det tilbake og legge det vekk. Men, for all del, hun har blitt mye bedre enn hun var på dette.
Hundene fikk så en viltmarkering på vann. Og der henta Carmen kråke igjen, men rista seg før avlevering. Fikk tips om å holde på manken til hunden for å dempe risterefleksen. Dette prøvde jeg utover dagen, og det funka veldig bra!
Litt mer om dette med å utsette hunden for fristelser og ta tak i problemene. Ingenting går over av seg selv, problemene må løses, ikke unngås. Hun fortalte eksempel med fottrening - at hun gikk med en ung hund i nærheten av små tynne trær, og ”utfordra” hunden på å gå på feil side av treet - for å lære den å holde seg tett inntil bena hennes.
Videre tok vi en runde på ”firkant-trening”. Altså at man lager seg en firkant og tråkker spor. Setter evt. pinner i hvert hjørne - NB! IKKE hvite ”lysende” gjerdestolper, men bruke noe hunden ikke ser, f. eks. i grønt eller rødt. Og denne firkanten må legges på forskjellig sted og i forskjellig terreng, gjerne med terrengskifte midt i firkanten, f. eks. halve på jordet og halve i skogen. Vanskelighetsgraden på terrenget må en øke etter hvert.
Trinn 1) Synlig apport på spor. En starter i et hjørne og legger ned en dummy så hunden ser, går fot med hunden til neste hjørne og sender hunden tilbake. Slik fortsetter en til en har gått hele runden rundt. Trinn 2) Usynlig apport på spor. Her bruker en tennisballer som en diskret slipper bak seg. Nå kommer ”kvitteringen” på om hunden har skjønt ut-tegnet. Trinn 3) Synlig apport av spor. Etter å ha gått runden rundt og lagt ned dummy, går en inn i midten og sender mot hjørnene. Trinn 4) Usynlig apport av spor. En legger altså ut uten at hunden ser, og sender fra midten. For øvrig fikk vi det tipset at vi kunne legge tennisballer i te for å få de til å lyse mindre opp, og altså bli mindre synlige for hunden.
Etter demonstrasjonen av firkanten skulle to og to hunder ut på jordet. Birgitta kasta en markering i hvert hjørne (vi stod i midten), og vi skulle snu oss etter henne med hunden fot, slik at den fikk markert alle. Så bestemte hun hvor vi skulle sende. Første utsendinga gikk Carmen rett på. Andre utsendinga avvek hun fra linja, og jeg var ikke ”der” med et støttende ”gå”, som Birgitta så riktig påpekte. Der kom usikkerheten fram, ja - definitivt min største utfordring. Men, jeg jobber med saken!
Dagens siste økt var på vann. Birgitta kasta ut fire markeringer og vi skulle sende om igjen og om igjen. Carmen løp som et prosjektil, men valgte en litt omstendelig vei ut. Og selv om jeg gikk litt nærmere vannkanten, valgte hun akkurat samme utgang og samme inngang hver gang. Litt vittig at nettopp på dette stedet var WT sin vannpost i fjor, og da gjorde hun akkurat det samme. Det var jo dette med rette utganger i vann som var utfordringen på slutten av sesongen i fjor, så dette er ”gamle synder”, som vi må ta tak i videre framover.
Ellers var det en kanon avslutning på den siste. Der så nemlig ikke Carmen dummyen, for den var havnet under noen blader. Da jeg blåste nærsøk grep hun det nærmeste hun fant, og tenkte å komme hjem. Da jeg ba henne fortsatt ”gå”, så hun litt forvirret ut, men svømte videre utover MED pinnen i munnen. Hun svømte i land på ei øy og jeg blåste stopp. Hun reagerte supert på fløyta og adlød også høyre - la på svøm, men litt forbi dummyen, og i land på et lite nes. Ny stopp, venstre og nærsøk. Hun tok alle kommandoer helt suverent, var altså utrolig lydhør på vann. En virkelig flott erfaring med den lille prinsessen.
Noen ting vi snakka om til slutt. Birgitta fortalte at hun ikke drev med den type trening hvor hunden bare skal sitte og se på at en kaster en haug med apporter som hunden ikke får hente i ung alder. Og her kommenterte hun at det var påfallende at de to i gruppen som hadde hunder med tendens til å knalle nettopp hadde trent sånn. Hun mente at denne form for trening lett blir nok en ”øvelse” for hunden, noe den gjenkjenner og kan. Men, så viser det seg at i ”skarpt lege”, så funker ikke stadga likevel. Selv lot hun unghundene knallapportere i begynnelsen - siden hun ikke ville dempe farta på dem. Så hanka hun dem inn etter hvert. Til dette siste tenker jeg nok at den metoden sannsynligvis passer best for en dyktig trener, men kan være litt mer kinkig for en som er fersk og har en het hund….
Hun nevnte også at når vi trener skal vi lete etter terreng hvor vi i en reell jaktsituasjon virkelig hadde trengt en hund. Altså IKKE der hvor det er lett for oss å komme oss fram.
Inntrykkene etter dette kurset er mange. Jeg er veldig glad for at Anne-Lise tok initiativ til arrangementet, at jeg fikk anledning til å gå på kurs hos dyktige Birgitta og at jeg valgte å bli med. Frister helt klart til gjentagelse med kurs hos Birgitta; - jeg får se hva våren bringer av erfaringer med Carmen, og hva vi er klare for til høsten.
Tror mye av det vi har snakka om og det jeg har tenkt på kan oppsummeres i et veldig kort ”ikke være så redd når jeg trener”. Ta sjanser, være selvsikker og trygg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar