27.06 Thorsvi kenneltreff

Tradisjonen tro – kenneltreff med Thorsvi på Herfallet i slutten av juni. Jeg ankom i går ettermiddag etter å ha kjørt ca 35 mil. Skulle dele hytte med et par jeg ikke hadde truffet før og deres ene hund. Jeg hadde jo med meg begge mine.

Lørdag fikk Petra være i bur i hytta mens Carmen og jeg dro avgårde på kurs. Jeg var heldig og var på en gruppe som hadde dyktige Kicki Pilenås som instruktør.

Først ble det litt snakk om rutiner ifm med bruk av kobbel og kommandoen sitt. Både kobbel på og kommandoen «sitt» betyr ro, nå skjer det ingenting, bare slapp av, det er ikke din tur.

Står en på linje er det ønskelig at hunden står ved fot og følger med på en markering. Først når en annen hund er sendt kan en si sitt til hundene, og formidle at det var ikke din tur denne gangen.

F eks i situasjoner hvor instruktøren står og prater og ingen hunder umiddelbart skal få en oppgave – sitt. Hunden skal aldri flytte seg fra en sitt-posisjon (kan selvsagt legge seg). Vi må alltid gå tilbake og hente en hund som har fått beskjed om sitt. Aldri kalle inn fra sitt.

Si Bli når en skal gå ifra for senere å kalle inn.

Vi begynte med en øvelse hvor vi gikk på linje etter å ha satt igjen en hund. Det ble kasta en markering bak den hunden som var satt igjen, Så var opplegget at eiere kalte hjem med ryggen til hunden og mens vi gikk på linje. Så ble hunden sendt på markeringen.

Viktig å trene innkalling. Masse innkalling, også med voksne hunder. Kule belønninger, kasta ball.

På høyere nivåer trenger en at hunden (og vi) er trent på å takle stress. Dermed må en få opp stressnivået på trening.

Kommunisere med hunden etter en markering – «Husker du hvor den der?».

Gå ut av linja for å dirigere, ha fløyta klar i munnen. Når en har fått kontakt med hunden og den er på vei hjem kan en rugge inn på linje igjen. Så står en på rett sted når en får dummyen i hånd og kan enkelt levere den videre til dommeren,

Carmen var lugn på linja. Jeg trente veldig bevisst på at det var forbudt både å spise gress, snappe etter innsekter og riste seg overdrevet. Det ble veldig mye bra sitt-trening, siden vi gikk og vassa i kløver og humler hele dagen. Nok av fristelser, altså. Hun var veldig lugn, men da hun kom på innkallingen med ryggen til, og jeg ble litt entusiastisk i skrytet, ble det litt hopp og sprett. Hun visste for øvrig godt hvor tennisballen var.

Bruke hender til å anvise retning på nærsøk? Trene med å stå med hendene på ryggen hvis vi ikke vet akkurat hvor.

Vi må bestemme oss for hvor stort vi mener søksområdet skal være. Det er lov for hunden å ta avstikkere ut i stjerneformasjon fra området, for så å komme tilbake igjen, men det er ikke lov å skifte område totalt. Det siste må rett og slett korrigeres. Ut til hunden og fortelle at dette ikke var bra.

Så fikk vi prøve oss på en øvelse som vi gjorde i fjor også. Vi var fire stk «inne» av gangen og stilte oss opp i en ruter-formasjon, hvor vi stod en ekvipasje i hvert hjørne og alle fulgte med i samme retning. Dermed ble én ekvipasje stående lengst fram, to på linje litt bak, og en helt bakerst. Så ble det kasta markeringer foran oss og instruktøren bestemte hvem som fikk hente. Hundene måtte dermed takle at en annen hund kom løpende bakfra og forbi, og også at eiere av knallende hunder brølte til.

Carmen klarte seg bra, hun er jo en hund som nærmest aldri knaller. I tillegg klarte hun seg uten å bli satt ut av at andre eiere korrigerte hundene sine.

Ellers trente jeg jo på handling, - få Carmen til av seg selv følge venstrebenet mitt fra sitt og opp i stående når jeg lente meg fram for å følge med på markeringer. For så å «synke» bakover og sette seg ned når jeg lente meg tilbake igjen, - altså når det ikke var vår tur.

Skal en så gjøre hunden oppmerksom på en markering ved å be den passe på eller peke? Vi «skjemmer bort» hunden hvis vi gjør det hele tiden. Greit å spare til det virkelig er behov, og vi ser at hunden ikke følger med på noe viktig. Ta fram dette når det virkelig behøves.

Jeg synes Carmen kom seg hva gjaldt å følge bevegelsene mine. Hun var stadig, tyst, kul og markerte bra. Men, hun var kanskje litt «seig». Noe som kan skje hvis det blir litt lenge mellom oppgavene, at hun liksom sovner litt.

Så var det bra å nok en gang bli minna på at det viktige ikke er å få hjem apporten, men veien dit ot tilbake.

Etter en liten pause fikk alle hundene se at det ble lagt ut i to hjørner på jordet. Linja stod på hitsiden av en grøft som var mellom oss og områdene. Så var det to oppgaver i hver runde. En apport ble kasta bak linja ute på jordet. Etterpå skulle en av hundene sendes til ett av hjørnene.

Carmen henta markeringa på jordet greit, men gikk i feil retning på fremmadsendingen. Da jeg sa nei og kalte hjem og sendte på nytt, ble hun litt usikker, så noen andre fikk ta oppgaven isteden.

Så ble det litt prat om hvor vi som førere retter blikket når vi skal sende hunden på en markering. Ser vi på hunden eller ser vi på markeringen? Det kan bære helt galt av sted om vi ikke følger med på hunden i det hele tatt, og den sitter og ser i totalt feil retning. Vi må være nøye på at vi bare sender når hunden ser i riktig retning, og ikke på føreren.

Carmen fikk et nytt forsøk på dirigeringen, og selv om hun fortsatt nølte litt kom hun seg ut. Lot henne gå selv om det ble litt skjevt og handla henne der ute. Det er nemlig fort gjort å fullstendig ta motet fra henne, så jeg må balansere hvor streng jeg skal være.

Etter lunsj snakka vi litt om engelske instruktørers trening på at hunder skal hente fugl som har landa helt i nærheten av folk. Dette kan jo ha noe for seg når det er snakk om vilt som fra før ikke er tatt i av mennesker. Da vil jo ferten fortelle hunden at dette er noe som skal hentes. Verre å se anvendeligheten av den type trening med dummy. Det lukter jo masse av våre treningsdummyer og ofte har vi tvert imot lært hunden til at den IKKE skal bry seg om sånt som ligger strødd rundt oss på bakken.

Vi stilte oss opp ute på enga i to rekker med ansiktet mot hverandre. Begge rekkene kasta apporter på baksiden. Deretter ble det kasta én markering i det området som lå mellom de to rekkene. Etter at denne var inne ble en hund sendt gjennom området ut bak den ene rekka. Altså trene på å gå over gammel vitring.

Det er ikke feil at hunden sjekker en fert på vei ut. Har hunden fin fart gjennom et sånt område kan en legge på et «bra». Om den stopper og søker litt for mye kan en stoppe og så sende videre ut. Dette synes jeg var en mer logisk og enklere «oppskrift» å forholde seg til enn at hunden aldri skal få noe ekstra «ut-hjelp». En må vel, som alltid, se an individet og vurdere situasjonen.

Det var for øvrig flere som syntes det var vanskelig å gå gjennom området med gammel vitring.

Skal en blåse stopp før søk eller direkte i søk? I alle fall må en gjøre en av delene når en sender hunden på en dirigering Strent tatt skal jo hunden fortsatte rett fram inntil den får en annen beskjed.

Videre fikk vi prøvd oss på om hundene virkelig forstod søkssignal uten å se oss. Hunden ble først satt igjen i nærheten av en apport vi hadde kasta, så gikk vi over en liten bakketopp og ble stående usynlig for hunden. Blåste søkssignal og sjekka at hunden kunne reagere på dette uten å se oss.

Vi kan få til progresjon på det med å gå over innvitret område ved å begynne med korte avstander. Ha hunden sittende med front mot oss og vitre inn mellom oss og hunden, for så å sende hunden ut Så kan en rygge litt unna sånn at det innvitrede området er bak hunden, fortsatt når den sitter med front mot oss.

Til slutt denne dagen delte vi oss i 2 grupper og hadde satt opp en firkant av gjerdestolper. Vi la ut dummyer og hundene fikk hhv markeringer og ble sendt på dirigering i motsatt hjørne av der de hadde vært med og sett. (Her husker jeg rett og slett ikke detaljene på hvordan vi gjorde det).

Etter en lang dag med trening med Carmen, var det bare å komme seg ut på tur med Petra. Lille gul var lykkelig over å få svømme og kose seg. Og jammen ble det fot-trening også.

På kvelden koste vi oss med middag ute i den deilige sommerkvelden, og deretter fest til nærmere midnatt. Petra fikk være med på festen, som en kompensasjon for lite aktivisering tidligere på dagen.