onsdag 13. juli 2016

08-10.07 Kurs med Birgitta på Odals Verk





















Petra på kurs fredag
Tradisjonen tro var det også i år tre dagers kurs med Birgitta Staflund-Wiberg på vakre Odals Verk. Som primus motor for dette kurset tredje året på rad, kunne jeg nok kjenne på at det er mye arbeid, veldig mange timer med forberedelse og masse slit å holde på med sånn organisering privat. Kanskje på tide å la andre dra lasset…

Kursstart var kl 10.00 og i forkant hadde jeg fått installert meg på rommet, med Carmen i sin bia og maten i kjøleskapet.

Som vanlig var de tre dagene delt opp i to kurs på 1,5 dag hver. Sånn ca AK-nivå på den første gjengen og EK-nivå på den andre gjengen. Dermed var det altså Petra som skulle i ilden først.

Vi begynte med en oppgave for én og én hund, så instruktøren fikk litt svar på hvor langt den enkelte var kommet. Hun la ut tre områder i vifteformasjon (for noen av hundene gjorde hun dette litt tydeligere, og for andre litt mer diskret, avhengig av nivå). Så gikk hu litt til siden for «vifta» og skjøt og kasta ut en dummy. Deretter skulle vi sende på dirigering på de tre som var lagt ut før hunden fikk hente markeringen.

Petra «tok av» litt på denne oppgaven, utgangspunktet ble litt ekstra vanskelig siden en av de andre hundene knalla på markeringen, og måtte hankes inn igjen og kastet gjøres på nytt. Kan for øvrig tillegge at Petra resten av kurset var veldig grei og ikke knalla eller stakk en enste gang!

Petra henta altså den første dirigeringen greit, men så ble det mye surr og hun ville bort til markeringen. Jeg klarte faktisk å løpe fort nok ut til at hun IKKE fikk belønning i form av å hente markeringen, Og så tok jeg litt kortere avstander for å få sent på dirigeringen. Det ble litt surr med å få henne hjem, som vanlig er når hun skjønner at jeg ikke er fornøyd med henne. Vi måtte liksom bli venner igjen….

Litt om dette med relasjon – et tema Birgitta jo er opptatt av. Med et godt lederskap erfarer hunden at den har nytte av oss. Og at det er lurt å samarbeide. Viktig at vi er tydelige på hva som er riktig og hva som er feil (kjenner jeg sliter med Petra der, siden hun reagerer så negativt på korrigering).

Hunder har muskelminne og lagrer inntrykk i bilder. Viktig at de får de rette erfaringene og bildene som de kan ta fram ved senere anledninger. F eks viktig ikke å slippe i vei en hund på fremmadsending som snurrer og piper. Sånne bilder og minner vil vi ikke at de skal ha!

Neste øvelse fikk vi forklart at det er fint å ha en medhjelper til å kaste. Alternativt kan en skyte selv med launcher. Det ble stilt opp fire hvite dummyer utover på rad. Så ble det kasta dummy til siden for linja. Hunden skulle hente første dirigering. Og etterpå markeringen. Så nytt kast, og hunden skulle hente neste dirigering på raden, før markeringen. Og sånn fortsatte det utover til alle dirigeringene var inne. Vanskelighetsgraden består i avstanden mellom markeringen og linja. Her kan altså medhjelperen gjøre det vanskeligere og vanskeligere ved å nærme seg linja.

En slutter også med stående hvite dummyer etter hvert og legger ut noe som ikke synes så godt. NB! Hunden SKAL hente den første på raden først!

Petra var faktisk veldig flink på denne oppgaven. Hun hadde to problemer – opptaket av den første nølte hun litt på. Dette var en canvas launcherdummy som hun nok var litt ukjent med. Også slet hun med den lengt ut på raden – så der gikk jeg ut og hjalp henne. Kan legge til at hun jo ikke var den eneste som slet med å finne denne.

Men, altså ellers – stadig, tyst, oppmerksom, og gikk rett på, og i riktig rekkefølge på dirigeringen. Markeringen fant hun også fint. Og alt ble dessuten levert vakkert i hånd. Veldig fornøyd med henne. Også med at hun som vanlig var suverent kul og rolig på standplass.

Litt påminnelse om hundens atferd – alt vi tillater/aksepterer vil hunden repetere. Vi må mene både ros og korrigering fra hjertet.

Noe atferd er forbudt – f eks å «hugge» etter dummyen. Oppstår noe sånt, må vi stoppe opp i treningen og ta tak i problemet. Vi må være pirkete og nøyaktig. Nøyaktighet er det beste middel mot stress. Oppstår det feil ifm avlevering MÅ vi være pirkete hvis det oppstår feil i avleveringen.

En kan gjøre det vanskeligere etter hvert ved å sette ut de ytterste tre dummyene uten at hunden ser. Så kan en ta ut hunden av bilen og la den se den første bli lagt ut. Da må altså hunden på neste utsending takle å gå over gammel vitring og videre ut.























Etter lunsj endra vi område fra gressplenen ved bygningene til vann og myr.

Vi delte gjengen i to – tre ekvipasjer i hvert gruppe. Instruktøren satte seg i kanoen og la ut to områder med tennisballer. Det ble skutt med apportkaster til en av sidene. Den første hunden skulle til ett av områdene med tennisballer, den andre skulle hente markeringen til venstre og den siste dirigeres rett fram til steinene. Så rokerte vi på oppgavene.

Petra gikk litt skjevt over vann da hun skulle sendes på tennisballene, men kom seg fram til rette området etter litt handling. Markeringen ble kjempevanskelig siden den havna veldig langt ut til siden. Der var det også massevis med vannliljer og utfordrende å søke Der gikk vi langs land og jeg venta med å sende til vi kom på høyde med dummyen.. På dirgeringen til steinene langt der ute erfarte jeg at det gikk ganske greit å få Petra til å gå i vann og svømme i riktig retning. Men, når hun vel kom seg på land der ute var hun vanskelig å styre. Noe som gjør at jeg tenker dette med handling er trenbart på land. Det er jo ikke selve utgangen i vann som er problemet hennes. Mer generell styrbarhet. Ikke at hun er vrang eller noe sånt, men vi har rett og slett ikke kommet lenger.

Neste oppgave ble en slags jaktsti, hvor vi gikk i par et lite stykke fra vannkanten og det ble det skutt to launcherapporter – én på vann og én på land. Da det ble Petra tur brukte makkerhunden veldig lang tid på sin apport, Og Petras markering var nok ganske borte for henne. Jeg prøvde å gå nærmere, Så prøvde jeg å gå ut og finne den selv, men uten æ lykkes. Dermed fikk en av de andre hente den.

Det slo meg da jeg selv lette etter dummyen at fra der jeg opprinnelig hadde stått var det jo lett å markere den. Men, da jeg kom ut der ble bildet et helt annet, og jeg klarte ikke å huske hvor nedslaget hadde vært. Og så forlanger vi av våre hunder at de skal klare å endre bildet hele tiden og vite nøyaktig hvor apporten har landa der ute…

Petras neste markering var noe å ta med seg som et godt minne fra helgen. Launcherdummy over en øy. Petra gikk som vanlig uten protester rett ut i vann og la på svøm. Hun kom seg over til øya og jeg fortsatte å trykke på. Og blåste så nærsøkssignal. Stor begeistring da hunden kom til syne på toppen av øya med apporten i munnen.

Til slutt litt prat om vannapportering. Vi må ha større toleranse for rette linjer på vanndirigering, Særlig ved mye vind. Hvis hunden springer rundt vannet på veien hjem, må vi ta tak i det!

Fredagskvelden i år, som i fjor hadde vi chiligryte – som jeg hadde holdt på noen timer på torsdagen med å lage. Andre bidro med salat, brød og kake. Som vanlig hyggelig stemning og mye prat om hund – i den koselige Snekkerstua.





























Petra på kurs lørdag
Lørdag morgen fortsatte vi med dirigeringstrening; - vi fortsatte ved vannet vi hadde vært ved dagen før. Vi må være sta når vi trener vann, ikke forhandle. Forlange at hunden går ut der vi peker, være forberedt på å svømme selv.

En utfordrende oppgave i dag med én hund av gangen. Det ble skutt to launcher-apporter rett fram, to til høyre og en til venstre.

Petra var kjempeflink ved fot, helt stadig og rolig. Ingen antydning til stress. La fint på svøm og var god på retning på de to rett fram. Men, stakkars hunden har så dårlig svømmeteknikk, og ligger så lavt i vann at det rett og slett er et problem for henne å få tak i en apport som er stor og samtidig lite elastisk. Vi kunne se hvordan hun gapte og prøvde å få tak, og endte med å dytte dummyen foran seg. Dermed måtte hun svømme noen sirkler før hun fikk tak i dummyen.

På den andre hun skulle hente til høyre falt hun litt ut en liten periode og spiste gress. Men, jeg oppnådde kontakt igjen og da var hu flink. Hun gikk også fint til venstre. Og hele tiden var hun flink til å svømme hjem, gikk ikke opp på land for tidlig.

For øvrig var det ikke alle hundene som like villig gikk i vann, så også i år v ar det kursdeltagere som måtte bade.

Noen visdomsord til slutt på denne økta «Quiters never win and winners never quit». Vi kan ikke gi oss når vi først har startet på noe. Vi er alt for redd for å gjøre feil, og derfor forsiktige i vår trening. Må våge litt mer!


Når det gjelder korrigering av hunder som gjør feil – alle hunder, også de usikre, må korrigeres på alt de gjør feil. Vi ville vel ikke finne på å la være å korrigere et regnstykke til en førsteklassing med begrunnelse at barnet er så «forsiktig»… !?!





















Carmen på kurs lørdag
Etter lunsjpause var det Petras tur til å slappe av på rommet, mens Carmen og de andre EK-hundene skulle i ilden.

Vi begynte med walk up på myr og la igjen to områder. Så var det markeringer. Carmen løste sin første, en lang en på vann, helt på egen hånd og effektivt. Litt av en kontrast å se henne svømme contra Petra, Carmen er jo lynkjapp i sine svømmetak.

Videre hadde vi noen runder med launcher, hvor det hele tiden var forrige markering som skulle inn.

Vi flytta oss fra myra til vannet og stod tre ekvipasjer av gangen ved vann. Carmen henta en skikkelig lang markering på vann – med fin stil!

Vi snakka litt om handling. Det er lurt å legge en plan. Det er ikke alltid at den beste veien fra A til B er i luftlinje. Kanskje må en f eks holde hunden litt til siden for målet for å se den, og dermed kunne handle den lengst mulig. Sånn at en altså får riktig dyp før den siste sidedirigeringen. Eller en dummy so driver på vann med en øy i nærheten. Hunden vil ofte opp på en øy, så da kan det være lurt å holde den mer midt i vannet, på betryggende avstand fra øya til den har nådd riktig dyp.

I vår handling må vi tenke gjennom hvilken nytte vi har av en kommando, og så handle med så få kommandoer og så tyst som mulig.

Vi gikk walk up tilbake på myra og da hadde Carmen litt ujevn oppgaveløsning. Vi avslutta med at alle sendte tilbake på et område med tennisballer på andre siden av myra.


Fint med en dag hvor begge hundene hadde vært på kurs, og kunne hvile fornøyde og aktiviserte mens de tobente gikk til det tradisjonelle koldtbordet. Opplegget er altså sånn at alle har med litt mat hver. Og til sammen blir det alltid mer enn nok – sånn at vi kan spise rester til lunsj dagen etter.







































Carmen på kurs søndag
Tilbake på myra. Vi kan gjøre det sånn når vi trener sammen at vi setter et tak på antall signaler vi får lov å bruke før hunden må kalles hjem og en annen ekvipasje kan få apporten. Så skjerper vi oss kanskje litt på å blåse i hytt og pine, noe som jo også bare blir negativ trening for hunden. Få gjerne en treningskompis til å telle.

Hvorfor går så ikke hunden rett fram…? Vi har nok feiltrent – ikke reagert på feil. Hvis vi slurver med å reagere på at hunden tar feil retning etter stopp, så lærer den at det ikke er så nøye.

Hvis det blir skjevt, si nei til hunden, gå ut til den, sammen gå inn i linja igjen på høyde med der det gikk galt, og så sende ut. Gjenta ved behov. Når en gjør dette er det veldig greit å ha et utsendingspunkt slik at en kan sikte tilbake til der en starta fra. Og altså beholder linja. Det kan se ut som denne måten å gjøre det på er bedre enn å kalle tilbake hunden. Husk å gå ut i linja og så få hunden inn der, ikke gå til der hunden står (på siden av linja).

Hunder som stopper opp underveis på vi ut gjør feil og skal korrigeres. Ikke forbigås i stillhet!

Huske at noen ganger er det bedre å gjøre ting helt på nytt. Det kan koste mer tillit med masse mas og signaler enn det en vinner på til slutt å finne dummyen.

Carmen var altså ikke like mye i slaget før lunsj i dag som hun var i går, men etter lunsj var hun i storform!

Vi var ved vann og det ble lagt ut fire områder og så skutt med launcher. Carmen henta en dirigering ute på vann, langt av gårde. Vakkert!

Så kom dagens stjerneopptreden. Hun fikk først se at det ble skutt langt med launcher – egget landa på vann langt på utsiden av øya, men vi så ikke nedslagsfeltet. Så ble hun sendt på øya for å hente en tennisball. I neste runde skulle hun altså over øya og svømme videre. Jeg måtte få hjelp av Birgitta som satt i kano der ute, siden jeg ikke så Carmen mens hun var i vannet på den andre siden.

Omsider fikk jeg øye på en liten prikk av et svart hode og en enda mindre prikk av det røde launcheregget. Jeg la på «gå» flere ganger og Carmen svømte utover og utover og fikk til slutt øye på egget. Mange minutter på svømmetur, og jeg tror nok sikkert hun svømte 500 meter til sammen på den oppgaven.

Birgitta kunne etterpå fortelle at Carmen hadde blitt litt oppskjørta over den svære bøya som lå ute i vannet, men at hun da hun hadde hørt mitt «gå» hadde klart å avreagere og gi seg videre på søk etter dummy, Flinke Carmen!!

Etterpå fikk Carmen bli tørka med håndkle og slappe av i bilen mens de andre deltagerne gjorde ferdig sine oppgaver. Du verden, for en avslutning på kurset!



Nok et flott helgekurs på Odals Verk var over. Vet ikke helt når det kan bli noe neste gang. Men, uansett er det mye å ta med seg fra denne helgen. Inspirasjon til å gå videre, gleden over å få til mye med begge hundene. Og selvsagt hyggelig samvær med instruktør og andre deltagere. Takk for laget, damer!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar