08.12.2016 Nye muligheter med Petra

Nostalgibilde av Petra som liten valp

Som mange vet, har jeg hatt mine utfordringer med jakttreningen av Petra. Hun har blitt karakterisert som både hard og dum av instruktører. Selv har jeg ikke tenkt at hun er hard, men at hun har en stor porsjon intensitet og nysgjerrighet. At hun kanskje kan være litt «enkel» og ukonsentrert iblant, og at hun og jeg har hatt kommunikasjonsproblemer.

Det er ikke til å komme fra at jakttrening krever mye av hunden, den har mange restriksjoner på seg. Ikke lyd, ikke uro, alltid vente på lov, ikke ta egne initiativ osv. Og det har kjentes som all denne «innpakningen» ikke har passa Petra helt. At hun har hatt for stort frihetsbehov til å passe inn, kanskje. Og tanken har slått meg, at hun kanskje hadde hatt større talenter innenfor en søksgren enn jakta. At hun kanskje burde vært hos noen andre, som trente rundering, redningshund eller noe sånt.

Faktum 1) Jeg har ikke kapasitet til å ha mer enn to hunder. Faktum 2) Jeg har ikke kapasitet til å ta tak i enda en hundesport, jeg holder meg til retrieverjakt. Faktum 3) Jeg ønsker at mine hunder ikke bare skal være selskapsdyr, men også treningskompiser. Faktum 4) En hund med epilepsi er vanskelig å omplassere. Faktum 5) Jeg elsker Petra, rett og slett! Faktum 6) Jeg har så langt ikke fått det til med jakttreningen med Petra. Joda, hun har 1BK, men så har det stoppa opp i utviklingen. Faktum 7) Med medisinering går det helt fint med Petras epilepsi, ingen regulære anfall på over 1,5 år.

Så, - hva er da mulighetene med Petra? Åpenbart verken omplassering eller avlivning. Sånn jeg ser det er det ett av to. Enten pensjonere Petra fra jakttrening og bare innse at hun er en selskapshund. Akseptere at noen ny hund å trene jakt med får jeg ikke før en av mine to hunder dør.

Eller – følge et av mine gamle prinsipper - «den som gir seg er en dritt». Kjempe på, - og rett og slett gjøre framskritt i jakttreningen med Petra. Komme oss gjennom åpen klasse og til eliteklassen.

Det må da være noen som kan hjelpe meg med Petra! Denne siste tanken har jeg nå altså fulgt opp og oppsøkt hjelp. Petra og jeg starta i kveld på en serie med privattimer hos folk jeg er trygg på er kompetente og kan hjelpe meg. Det er et par timer å kjøre hver vei, men du verden, det er det verdt

For det første var det utrolig hyggelig å få høre at den kjære hunden min var «veldig trivelig», - hun ble verken kalt for hard, dum eller håpløs. Jeg fikk dessuten beskjed om (og diverse påminnelser i løpet av økta) å være mild, og ikke streng. Ignorere feil, og skryte masse av henne når hun tar riktige valg. Eksempel på det siste er når hun faktisk BLIR sittende ved siden av og ikke knaller etter en dummy. Være flink til å huske på å skryte av henne i forkant. Snakke mye til henne.

Petra ble oppfatta å være kontaktsøkende, interessert i å gjøre som jeg sa, men at hun faktisk misforstod meg. Eksempel på dette med misforståelse er når det gjelder knalling, altså at hun løper etter dummyen uten lov. En del av dette skyldes nok at hun faktisk tror at hun skal apportere. Også blir hun kjempefrustrert når det (i hennes hode) viser seg at det ikke var det jeg ville likevel.

Jeg har et utsendingsrituale, og trodde jeg var flink og nøye med det. Ritualet er (eller er ment å skulle være…) å begynne med en verbal kommando «tra», så vise med hånda og til slutt sende på «gå». Altså en slags klar-ferdig-gå. Men, det er avslørende når folk som kan det virkelig følger med på hva en gjør. Det viste seg nemlig at jeg begynner med å bevege meg, flytte bena. Dermed kan det hende jeg har lært Petra at det at jeg gjør en bevegelse betyr at hun skal løpe avgårde. Og så blir det vanskelig for henne når jeg kaster i vei en dummy mens hun sitter rett ved siden av meg, og hun faktisk ikke skal hente den. Særlig hvis jeg skal kaste den langt og beveger ordentlig på meg i kastet. Altså litt misforståelse.

Jeg fikk også litt velfortjente kommentarer på at jeg må være nøye med å stå helt stille, så si «fot» FØR jeg begynner å gå. Den lille pausen mellom kommando og bevegelse gir Petra en sjans til å følge med meg. Dessuten si sitt til henne uten å bøye meg over henne, ikke høres så streng ut når jeg sier sitt.

Avlevering – tips om å skryte like etter at hun har plukka og like før hun er framme og leverer, og ikke holde hånda ute til mottak hele tiden, nok å gjøre det like før hun kommer fram til meg.

Så var det alle ordene, da. Ikke minst med en enkel sjel som Petra er det lurt å holde seg til «nei» og «bra» og ikke masse andre lyder og kommandoer.

Jeg hadde på forhånd sett for meg at Petra skulle knalle stup i ett, og ja, hun hadde noen runder, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde frykta. Vi begynte med en enkel øvelse med to dummyer. Gikk fot med henne et stykke, stoppa og kasta en dummy rett fram. Så snu 180 grader og gå fot et stykke. Kaste en ny dummy rett fram. Snu 180 grader og sende på den først kasta dummyen. Så gå fot og kaste ut en ny. Snu 180 grader rundt og sende på dummy osv.

Vi hadde også en økt hvor det bla kasta ut mange dummyer på et område foran henne og vi etterpå skulle gå fot gjennom «minefeltet». Dette gikk overraskende bra, det var vel bare et par ganger hun falt for fristelsen med å plukke opp noe underveis.

Da jeg fikk i oppgave å selv kaste dummyer ned i en oppmerka firkant kom utfordringen med knalling fram, men vi fikk orden på det etter hvert ved at jeg gjorde det litt enklere for henne, og flytta meg noen skritt unna.

Til slutt fikk hun noen lange markeringer litt i utkanten av der flombelysningen rakk. (Joda, vi hadde flombelyst uteområde på trening, veldig fint i vintermørket!). Hun var flink og intens til å lete. Avslutningen var en dobbeltmarkering, hvor hun skulle hente den først kasta først. Her var vi flinke, både Petra og jeg, til å gjøre alt nøye og ordentlig. Og som en fin avslutning satt hun pent og venta på å få på seg båndet, også.

Etter nyttår blir det flere privattimer. Jeg har stor tro på at vi skal få det til, Petra og jeg, både på jakttrening og jaktprøver. Nå ser det lysere ut…!

Jeg reiste hjem med et smil om munnen og tårer i øynene. Petra har en veldig stor plass i hjertet mitt, og jeg kan ikke forestille meg å være uten henne. Nå tenker jeg at i tillegg til å være en helt suveren selskapshund, så skal hun fortsette å være min treningskompis i vårt mål om eliteklassen i retrieverjakt.